HISTORIER

Per Adde og Kajsa Zetterquist 2011 / 2012

Til NNBKs 50-års jubileum - Etter ønske om noen ord om mitt og Per Addes arbeide i organisasjonen.

 

NOEN TIDSBILDER:

 

Turid Holter og Jørgen Knoff forteller bl.a:

 

«I årene 1979-82 satt Per Adde og undertegnede i BKS styre (da BIlledkunstfaglig Sentralorganisasjon). Billedkunstnerne hadde kompliserte tradisjoner i organisasjonssystemene - - Den største forandringen skjedde likevel på 70-tallet da det ble et gjennombrudd for at kunstnere bosatt i distriktene skulle være medbestemmende i våre beslutninger og forhandlinger. Forut for dette lå selvfølgelig en sterk aktivitet hos distrikts kunstnere over hele landet. I denne prosessen var Per en aktiv forkjemper for å bygge opp et organisasjonssystem som skulle være: DESENTRALISERT - DEMOKRATISK - EFFEKTIVT.»

 

Og Birthe Marie Løveid:

«Mitt i Oslo-gryta, tidlig 80-tall, møtte jeg Per Adde første gang. Billedkunstorganisasjonen huset hovedstyret sitt der og Per var en av de viktigste hærførere i den kunstpolitiske revolten vi stod mitt oppe i. Jeg var fersk, nyvalgt fra distriktet.

Kunstnere kan være både arrogante og ekskluderende personer, spesielt i møte med kolleger de mener står under dem i rang. Derfor var det som å komme til en oase i ørkenen å møte fjellvannene Per. Blottet for disse halvt engstelige, halvt aggressive attityden satt han trygg og romslig, - godt fundamentert i sin overbevisning. Per visste hvor vi skulle og hvorfor vi skulle dit. Han hadde god oversikt over feltet vi befant oss i, de ulike aktørene og hva de sto for. Det var ikke vanskelig for en novise å velge hvem hun skulle sette seg ved siden av på møtene. En bedre mentor får man lete lenge etter.»

 

LITT BAKGRUNN:  

Vi var helt nye i Nord-Norge - Per flyttet over grensen etter en rekke år i den svenske fjellverdenen, betatt av naturen på norsk side. Etter at på sommerhalvårene suksessivt ha padlet seg nordover fra Göteborg - kombinert med kunststudier først i Göteborg, siden på Konstakademien i Stockholm og reiser/opphold/studier i utlandet. I 1961 bygget han det første huset ved ErikLarsatjønna - to veiløse km fra Graddis fjellstue. 1967 kom jeg oppover og 1968 flyttet jeg til Per, etter 15 år i Stockholm, studier, reiser osv.

 

I Sverige eksisterte KRO, (Konstnärernas Riksorganisation) som var landsomfattende og der man ble medlem etter en sakkyndig vurdering! KRO ble etablert i 1935 - der var et sentralstyre/landsmøter og distrikter over hele landet med sine styrer (slik NBK er i dag). Vi var medlemmer i KRO og ble veldig forundret når vi ville melde oss inn i den norske motsvarighet og ble klar over det BKS som fanns den gang. Det var Bildende Kunstneres Styre, der «du fikk stemmerett til den nasjonale jury etter tre ganger deltakelse på Høstutstillingen». Man ble ikke medlem, men fikk en livsvarig stemmerett. Det var en veldig underlig greie og utrolig sentralistisk.

I Nord-Norge fanns siden lenge Den Nordnorske kunstutstilling og Bodø kunstforening som arrangerte den. Nyere ting var Universitetet i Tromsø og Nordnorsk Kulturråd - jeg husker ikke årstall - Festspillene i Nord-Norge i sin begynnelse - men det var naturligvis en helt annen verden enn i dag. Så kom brevet med spørsmål om vi ville være med og starte en kunstnerorganisasjon i Nord-Norge - Idar Ingebrigtsen, Iver Jåks og Oscar Bodøgaard tok initiativet - en del kunstnere var kjente i landsdelen og dertil fant de kunstnere de hadde sett arbeider av på Nordnorsken - og NNBK ble etablert i 1971 med 21 medlemmer, hvis jeg husker rett. Idar var formann og aktiv på møter i Oslo, det var et stort misnøye i hele landet med BKS attityd og struktur. Det ble etterhvert dannet distriktsorganisasjoner over hele landet og det samlende NBFO ble etablert 1974. Der var den omfattende Kunstneraksjonen med trepunktskravet fra kunstnernes side overfor staten: Økt bruk - Vederlag for bruk - Garantiinntekt hvis dette ikke er nok.

 

Per ble valgt inn i NNBKs styre i 1975 og i den perioden representerte han Nord-Norge på forskjellige møter i Oslo, ble nærmere kjent med helheten - ble kjent med Bjørn Melbye Gulliksen, formann i NBFO og Rune Brynestad som ledde forhandlinger med staten - pluss alle andre aktive fra rundt om i landet. Høg puls, og hardt arbeide ut fra et grunnsyn som vi brann for - allerede fra våre år i Sverige.

 

1977 ble Per valgt til formann i NNBK. Det ble mange møter i Oslo og 1978 -79 ble Per medlem i FIG (Fagteknisk interims gruppe), som jobbet med den omfattende omorganiseringen - deretter styremedlem i det nye BKSs interimsstyre 1979-80 og siden styremedlem i BKS (BIlledkunstfaglig Sentralorganisasjon) i 1980 - 82, og fra 82-84 vararepresentant. Dette var intense år, stor aktivitet, mye reising også i egen landsdel. (Per var formann i NNBK en gang senere også - 1992-93)

 

OM ARBEIDET I NORD-NORGE - NNBK - fra 1975:

Arbeidet generelt var både regionalt og nasjonalt - det var viktig med tett kontakt, det ble lange telefonlister, mange reiser og møter. NNBK deltok over hele linjen - her i landsdelen gjaldt det å arbeide for mest mulig likeverdige forhold og muligheter, samtidig som å bidra til å ivareta og utvikle landsdelens kultur og egenart. 

 

MEDLEMSKAP:

NBFO utarbeidet felles opptakskriterier for medlemskap - der det i tillegg til studier, offentlige innkjøp og oppdrag også var et punkt ang. separatutstilling i «godkjent galleri» - kunstnerstyrte gallerier eller gallerier med godkjent faglig nivå. Disse låg stort sett i Oslo og ikke mange fra nord hadde mulighet til å stille ut i Oslo! Og ikke mange innkjøpskomiteer reiste utenfor sentrale strøk.

 

Først ble Landsdelsutstillingene likestilt med Høstutstillingen som poenggivende. Her i nord fanns Festspillene i Nord-Norge og SKINN (Samorganisasjonen for kunstforeninger i Nord-Norge) ble dannet. NNBK v/Per, reiste til personlige møter og forhandlet fram avtaler og vi fikk godkjente/ kunstnerstyrte gallerier. «Finns galleri» ble etablert, avtale med SKINN og med Tromsø og Bodø kunstforeninger, som alle dermed brukte FAGLIG OPPNEVNTE juryer for sin utstillingsvirksomhet.

(Faglig oppnevnt betyr at juryens medlemmer er oppnevnt av en kunstnerorganisasjon).

 

UTDANNING:

I NNBKs formålsparagraf var et punkt å arbeide for kunstakademi i Nord-Norge. Vi diskuterte dette ut fra at det ikke fantes noen grunnutdanning nord for Trondheim - og muligheten til å bli antatt på et akademi uten forstudier er svært liten. Den gang hadde Norge kun et akademi - i Oslo - Bergen og Trondheim hadde kunstskoler. Det var Per som først tok opp dette - jeg var veldig enig (jeg var formann i juryen og Per i styret) - vi var sørover, i Värmland, og vi satte oss og skrev et brev til fylkesskolesjefen i Nordland. Før det hadde Per reist rundt til akademiet og kunst-og håndverksskolene og sjekket hvor mange som søkte fra Nord-Norge (det var mange) og hvor få som ble antatt. Per og jeg hadde stor erfaring av s.k. Frie kunstskoler, som det eksisterte mange i Stockholm i vår tid - engasjerte kunstnere som startet opp - formidlet erfaring og kunnskap videre ut fra seg selv og i samarbeide med elevene! Noe slikt ville vi få til! Vårt brev ble positivt mottatt av fylket og et utvalg ble nedsatt i 1978-79. Per var billedkunstnernes representant og Ingrid Bodøgaard kunsthåndverkernes - vi arbeidet sammen om dette og ønsket en skole for begge fagområdene - dette var også nyskapende! 

 

Per var på møter på departementet i Oslo og forhandlet frem nødvendige dispensasjoner - lærerne skulle være utøvende kunstnere uten krav om pedagogisk utdannelse, stillingene skulle være på åremål, skolen skulle kun ha kunstfag og elevene bli tatt opp etter vurdering av egenvalgte arbeider og vurdert anonymt. Skolen tok inn 24 elever første året - deretter 12 per år - og med 50% fra Nordland, 25 fra Troms og Finnmark og 25 fra resten av landet! Det ble i første omgang bevilget midler til et treårig pilotprosjekt og det ble virkelig bra - vitalt, engasjert og utviklende - stort opptak til akademiene.

 

Kunstskolen i Kabelvåg startet i 1983 - vi hadde jobbet intenst med fagplaner og struktur - tegning var basisfag for alle - så var det maleri, skulptur, grafikk og vev, stofftrykk og keramikk der alle det første året fikk perioder innen alle fagområder, før de valgte sitt videre arbeide innen et fag det andre året. Siden ble det omkamp om skolen - Gudmund Hernes ble statsråd og forandret hele det videregående skolesystemet. Vi hørte formelt til det videregående, men innholds- og nivåmessig var vi det for kunstfag nødvendige trinnet før akademiet/universitetet.

 

Her jobbet vi sammen med fylket og fikk etterhvert et møte med utdanningskomiteen på Stortinget - vi var en ganske stor gruppe med både fylkets og Vågan kommunes ordførere i teten - jeg var NNBKs repr. - jeg hadde et langt innlegg om både behovet av skolen! - og skolen som en nødvendig del av den helhet vi i kunstnerorganisasjonene prøvde å bygge. Følte at det gikk veldig bra, fikk bekreftet at det hadde effekt og det var en glede. Så kom Nordland Kunst- og Filmskole - jeg satt i utvalget som laget studieplanen, spennende med filmdelen i tillegg og stimulerende samarbeide med Malte fra Dramatiska Institutet i Stockholm - han ble siden rektor for den første filmhøgskolen her i Norge.

 

Jeg satt allerede i NNBKs utdanningsutvalg og var medlem i Norsk Kulturråds utvalg for Kunstmuseum og Kunstakademi i Nord-Norge. Den gang fanns det veldig viktige Nordnorsk Kulturråd og der var billedkunstner Bjørg Heggstad Jakhelln medlem. Leder var Svein H. Sørensen, legendarisk for sin innsats. Disse to var avgjørende for å få Norsk Kulturråd til å nedsette nevnte utvalg der Bjørg Jakhellen også var leder! Arvid Petterson var rådets sekretær. Jeg husker Iver Jåks (samiske kunstnerne), Agneta Taube (kunsthåndverkerne), Jan Askeland fra Riksgalleriet  m.fl. Resultatet ble svært godt mottatt av Kulturrådet - departementet gikk videre med museumssaken men begravet akademisaken i en skuff.

 

DUF - DISTRIKTENES UTBYGGINGSFOND: ETABLERINGSSTØTTE/ BYGGE VERKSTEDER, ARBEIDSPLASSER:

(Distriktenes utbyggingsfond eksisterte frem til 31. desember 1992 da det ble slått sammen med bl.a. Industribanken og Industrifondet til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) som fra og med 2004 er en del av Innovasjon Norge.)

Støtte gjennom fordelaktige lån - dette ble gitt til andre typer virksomheter men det krevdes lange og mange forhandlinger for å få DUF til å akseptere kunstnerisk virke som en arbeidsplass på linje med andre. Per reiste til alle tre fylkene/ ordførere og ledere for DUF og forhandlet og en del kom på plass. Der ble en ordning med støtte til grafikere, tekstilkunstnere, skulptører, kunsthåndverkere og andre der virksomheten kunne kalles noe som hadde med serieproduksjon å gjøre, sic - og atelier ble bygget.

 

Synnøve Persen skriver om Per:

« - - - Når du er tilstede får årsmøtene i NNBK en annen glød ... du tar tak. Du er en høvding for billedkunstnerne i landsdelen, du kom til Masi da vi som unge kunstnere holdt på å drukne i byråkratiske krav for å få til noen kunstnerarbeidsplasser, du tok våre papirer og reiste til Vadsø, holdt vesen med fylkeskommunale byråkrater og politikere, de hadde aldri møtt maken til deg; med din kompromissløse holdning åpnet du veien for støtte til samiske kunstnere fra Finnmark fylkeskommune, dette var historisk på slutten av 70-tallet. Det var der det startet, alt dette vi står oppi i dag.» (2007)

FORMIDLING: NORDNORSK KUNSTERSENTRUM

Kristin Risan skriver om Per:

«Da et nordnorsk senter for samtidskunst var en realitet i 1979, er det først og fremst Per, vi kan takke for det. Han var den viktigste fødselshjelpen for det som ble Nordnorsk Kunstnersentrum, - ja, langt på veg barnets mor».

 

I NNBK som i resten av landet var det en rekke seminarer, møter og planlegging ut fra ønsket om etablering av et Kunstnersentrum i alle distrikter - styrke den kunstnerstyrte formidling på alle plan. Det var intens jobbing. Vågan kommune skal ha stor honnør som gav et hus til NNBK for dette formål - jeg tror Dagfinn Bakke var sentral der! Det var den gamle Sjøguttskolen på Svinøya, et meget vakkert men ganske forfallent hus. Dessverre brann det ned! - men kommunen var så generøs at vi fikk beholde tomta OG forsikringspengene. Arkitekt Gisle Jakhelln tegnet et virkelig fint hus - men problemer kom - forsikringen var ikke tilstrekkelig - bygget var ikke var fullfinansiert. 

 

Så hender følgende:

Lars Erik Karlsen var formann etter Per - de møttes i Oslo og Lars Erik fortalte om et møte med Norsk Kulturråd om tilskudd - han var nedslått, det virket negativt og vanskelig - og ba Per om å gjøre et forsøk. Per fikk til et møte og opplevde det like negativt. På flyet hjem traff han en kjenning som foreslo mulige andre finansieringsveier, men disse ville kreve en kvalitetssikring ved at Kulturrådet støttet prosjektet med en mindre sum. Dagen etter ringte Per den mann han møtt på Kulturrådet, og fortalte om denne mulige utvei og sa at dere må da gi oss støtte med en symbolsk sum, 50.000 f.eks. Nei, var det kontante svaret. Jeg satt og hørte på dette - så hvor opprørt Per ble og han ropte: Va fan, det er jo en liten sum for dere, dere må jo støtte oss, HVORFOR? Da kom svaret med rolig stemme: Derfor at vi nettopp har bevilget to millioner til dere! Finale! Det ble en munter kveld og mange telefoner!

 

Når Åse Kleveland ble kulturminister ble det laget en kulturmelding - der grep Per inn i diskusjon med henne og fikk til ordningen med at vårt kunstnersenter ble en knutepunktinstitusjon!

 

Sentret åpnet først i en leilighet i Svolvær sentrum - Lisbeth Dahllöf ble ansatt som daglig leder og hun har gjort en formidabel innsats i alle de mange årene. Innflytting i eget hus var år.

Per og jeg hadde en stol i et hjørne på kjøkkenet som var full av papirer/saker og etter frokost jobbet vi med dette - alle løpende saker, plutselige saker - forberede møter, skrive brevet, ringe, ringe, ringe...! Det viktige tette samarbeidet i styret, alle disse kolleger som deltok og var aktive - stort samhold i styret! På årsmøtene mye gjensvar, men også heftig uenighet ibland og debatter ut fra ulike synsvinkler. Tenk på at vi kun hadde brev og telefon for kontakt! Vi hadde post til Graddis tre ganger i uka og vår dyktige sekretær Kari Thomassen i Fauske de første årene - hun kopierte og sendte ut! Vi overtok NNBKs skrivemaskin når Per ble formann, en stor fantastisk tingest med påskrift Karl Marx Stadt 1927 (tror jeg det var). Den veide enormt og tok opp til fem kopieringsark! Så det var et eventyr når telefaxen kom - fantastisk!

Det er virkelig ille at Nordnorsk Kulturråd ble nedlagt! Der møttes alle på årlige konferanser - levende kontakt med alle utøvende - forfatterne, musikerne, teater osv -  kontaktene ble holdt ved like og i større fellessaker var samarbeidet der.

På 90-tallet (husker ikke årstall) kom det fra rådet et sterkt ønske om at Per skulle stille som leder - han ble utsatt for meget sterk press, var jo innsatt i det hele og engasjert i hele saksfeltet - ble t.o.m. tilbudt en sekretær på Graddis, sic - men han/vi sa nei og valgte maleriet og vårt eget liv

                                  

KAJSA:

For Per, med hans evner, var det naturlig å gå inn i det fagpolitiske arbeidet - jeg følte det like naturlig å jobbe med det s.k. fagtekniske - (et underlig navn) - det evaluerende. 

Jeg ble altså leder av NNBKs jury 1977. Hadde arbeidet en hel del med juryering, satt tidligere bl.a. i juryen for Nordnorsken gjennom Bodø Kunstforening. Juryen arbeidet med Nordnorsken selvfølgelig, med opptak av nye medlemmer, med egne utstillingsprosjekt - jeg husker at vi laget «Unge uetablerte» for å fange opp og stimulere - vi laget s.k rekrutteringsmedlemskap, slik at det fanns en kontaktflate til NNBK. Vi var også ansvarlige for Finn’s galleri - der jobbet vi sammen med NKNNs jury for å bygge spennende utstillinger med kunstnere både fra landsdelen og øvrige landet - komponere!

 

Fondet, nåværende Koro, fanns ikke ennå - enkelte nybygg fikk midler fra Norsk Kulturråd til s.k utsmykking - (jeg vill ha vekk det ordet, det handler om kunst i offentlige rom!) - den gang var det vi i juryen som også var kunstneriske konsulenter for slike bygg.

 

Så var det utvalget for akademi og kunstmuseum, som jeg nevnt tidligere - der var jeg NNBKs repr. og senere, når Nordnorsk Kunstmuseum var på plass i 1987 satt jeg i innkjøpskomiteen de tre første årene.

 

Jeg satt i Den nasjonale jury og i stipendkomiteen 1983-85. Den gang var juryen fagdelt - jeg satt altså i malerjuryen - vi var masse folk i den samlede jury. Jeg jobbet for å legge ned det systemet og ha en samlet jury med fem medlemmer - fikk til sist gehør for dette i juryen, men når vi møtte sentralstyret og jeg la frem forslaget så hoppet de fleste i juryen av! Komisk! Men det var tydeligvis alt for tidlig.

Så ble endelig Fondet etablert etter mange konferanser og arbeide over hele landet. Prosentvis avsetning til kunst på alle statens nybygg! Det førte til opprettelse av RSU (Regionalt Samarbeidsutvalg) på alle Kunstnersentra - det var 1981 og jeg ble formann der i tre år. Lisbeth Dahllöf sekretær, så en representant fra NKNN og en fra Nordnorske arkitekter. Det var stor byggevirksomhet i Nord-Norge den gang og mange år frem - mye å gjøre og meget interessant! Oppnevne konsulenter, godkjenne planer osv. Vi gjorde landets første Konsulentinstruks og vi hadde flere helgeseminarer med foredrag og gruppearbeider.

Senere på 80-tallet, ble jeg valgt inn til en slags ressurs- og idegruppe av fylkeskultursjefen i Nordland, Aaslaug Vaa - 

Landsdelsutvalget for Nord-Norge (som fanns da, også nedlagt), hadde satt av spesielle midler til kultur og Nordland skulle holde i det. Der kom f.eks Nordnorsk Kulturhistorie til. Jeg foreslo en videreutdanning for billedkunstnere, kunsthåndverkere og arkitekter i deres arbeide både som konsulenter og utførende kunstnere. Det ble vedtatt og gjennomført 1989-91 gjennom Kunstnersentret - jeg hadde opplegg og ledelse med uvurderlig støtte og hjelp av Lisbeth, som holdt i det praktiske - vi hadde prosjekter og opphold i alle de tre fylkene og med forelesere og «lærere» fra de ulike nordiske land - deltakerne jobbet hjemme med ulike oppgaver i mellomperioder på tre måneder. Meget interessant og givende. Senere, 2000-04 var jeg Billedkunstnernes representant i Fondstyret, altså dagens Koro. Utrolig mye og omfattende både arbeide og kamper, samtidig som det var interessant - mye reising, seminarer osv - men også i en periode da Staten trappet ned sin byggevirksomhet og heller leide til sine formål, slik at en del forandringer ble nødvendige

Jeg satt i Festspillenes programråd en rad år - det var også givende og mange debatter - en omfattende virksomhet – Festspills-uka i Harstad var selvfølgelig. Jeg kom tilbake til både jury og RSU senere perioder, satt også i sentrets Kunstneriske råd (som jeg beklager er nedlagt) - der vi bl.a fikk realisert en vandreutstilling med nordnorske kunstnere i Norden.

 

Under alle disse aktive år satt jeg i utdanningsutvalget. Kunstskolen i Kabelvåg kom til, jeg var hovedlærer i tegning og maleri de første to årene, da vi på mange måter bygget opp skolen sammen med elevene. Det var meget vitale og givende år, virkelig!

Men vi tok opp akademisaken igjen - kontaktet Universitetet i Tromsø og fikk et positivt møte med god tid til å legge frem saken. Siden sammen med Nordnorske arkitekter - vi var viktige for hverandre i alt arbeide med kunst i offentlige rom og tenkte på delvis fellesstudier i Tromsø. 1990-92 satt jeg i UiTø’s utvalg for Kunstakademi og Arkitektutdanning ved universitetet og arkitekt Petter Bakke var arkitektenes representant - vi hadde et fint og interessant samarbeide. Vi fikk t.o.m midler til å invitere rektor/kunstprofessor fra Konstakademien i Umeå universitet, - det første akademi som ikke var autonomt - og rektor/arkitektprofessor fra Akademiet i København. Givende og lange samtaler - men når det kom til en avgjørelse så ble det nei fra UiTø’s side - det ble dog et steg på veien ved at UiTø etablerte kunsthistorie som fag!

Arbeidet gikk videre og i 1994 ble det nedsatt et utvalg på Høgskolen i Tromsø for utdanning innen Bildende kunst og kunsthåndverk der jeg representerte NNBK. Et stort utvalg med mange synspunkter og vi avsluttet i 1996. Billedkunstner og professor på Arkitekthøyskolen Oddvar Løkse ble bedd om å skrive en studieplan ut fra det samlede materiale - det gjorde han og siden ble det tyst! Helt til tråden ble tatt opp igjen - husker ikke årstallet - jeg ble invitert men takket nei - etter 20 år med utdanningssaken satte jeg punkt - og er jo i dag bare glad at det nå, etter alle disse trinn på veien, endelig finnes et Akademi i Nord-Norge.

 

Tid går - nå er jeg ganske gammel og sorgfull - Per finnes ikke  - men jeg ser og minnes med glede men også med forundring hvilket herlig pågangsmot vi hadde og for et engasjement! Under alle disse aktive årene var også Altakampen og siden på 80-tallet 5 års arbeide for vern av Saltfjellet, der Per var reindriftssamene talsmann! Jeg husker at et år hadde han 150 reisedager, sic. Og vi klarte mitt oppi alt dette å verne ekte arbeidstid til vårt viktigste, vårt maleri! 

Kristin Risan skriver om Per: «Per, eller Per & Kajsa som han også kalles - - - «.    Det er så sjarmerende sagt, men vi var virkelig et team - vi jobbet sammen og i livslang dialog - det var underbart og er egentlig et helt eventyr.

 

 

Ha det godt og lykke til videre fra Kajsa

15.02.2021

*****

Min tid som formann i NNBK 1979 til 1981
 

Det organisatoriske landskapet så annerledes ut på denne tida.

Det var 2 landsdekkende kunstnerorganisasjoner. NBFO (Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon) som var en fagpolitisk organisasjon hvor NNBK var en av grunnorganisasjonene. I tillegg hadde man BKS (Bildene Kunstneres Styre) som drev med kunstfaglig arbeide og holdt til i Kunstnernes Hus i Oslo. Senere ble disse organisasjonene etter hvert til NBK, som vi har i dag. I Nord Norge hadde vi Nordnorsk Kulturråd og en kultursamarbeidsavtale mellom de tre fylkene.

NNBK fikk sine tilskudd til drifta fra Nordnorsk Kulturråd. De dekket 75% av budsjettet, mens de resterende 25% ble dekket av en omforent fordelingsnøkkel mellom de nordnorske fylkene. Denne finansieringa, som var unik i Norge, var med å gjøre NNBK til en slagkraftig grunnorganisasjon i NBFO og i Nord Norge. NNBK deltok meget aktivt i det kunstpolitiske arbeidet både nasjonalt og i landsdelen.

 

Da jeg ble formann hadde Per Adde og Kaisa Zetterquist gjort et formidabelt nybrottsarbeide med NNBK. Organisasjonen ble rustet opp og nye tiltak for å bedre vilkårene for kunstnerne ble lansert.

 

Av viktige arbeidsområder som kan nevnes her, er etableringa av Kunstskolen i Kabelvåg. Dette var en grunnutdanning for billedkunst og kunsthåndverk, lagt til videregående skoles nivå og finansiert av Nordland fylke. På denne tida var det ingen kunstutdanningsinstitusjon i Nord Norge. I Norge fantes bare høyskoler, og ingen kunstnerisk forutdanning til disse. Skolen ble etablert i 1983 og jeg var medlem av Yrkesutvalget som bla tilsatte lærerne ved skolen.

 

Et annet viktig område var offentlig utsmykking. Det ble arbeidet målrettet med å få opprettet fylkeskommunale og kommunale utsmykkingsordninger. Dette ble gjennomført i fylkeskommunene og enkelte kommuner.

Den kunsterstyrte formidlinga av kunst hadde på den tid en vesentlig sterkere posisjon enn den har i dag. Vi jobbet med å få såkalt «godkjente gallerier» hvor kunstnerne kunne få poeng som kvalifiserte til opptak i NNBK. Godkjente gallerier hadde jury med kunstnerflertall. Et godt eksempel på dette var FINNs galleri under Festspillene i Harstad. Hvert år hadde mange kunstnere samtidige separatutstillinger her.

 

Mens jeg var formann i NNBK, ble jeg også valgt som første formann for Nordnorsk Kunstnersenter i 1979. Dette ble startet i midlertidige lokaler i Svolvær og med bevilgning fra Norsk Kulturråd. NNKS var det femte kunstnersenteret i landet. Dette var også det eneste som også hadde kunsthåndverkerne med. Senteret var på Norsk Kulturråds budsjett frem til 1985, da vi kom inn som fast post på Statsbudsjettet. Parallelt med etableringa av senteret arbeidet jeg også med å skaffe finansiering til nytt bygg til kunstnersenteret og den lokale kunstforeninga, Bygget ble også ferdig i 1985.

 

Bevilgningene til kunstfeltet har økt i de senere år. Allikevel er levekårene til kunstnerne omtrent som de har vært bestandig. Lite tilfredsstillende. Økte tilskudd har i stor grad gått til å bygge opp formidling og institusjoner.

 

Kunstnernes fagkompetanse i kunstneriske spørsmål, har på mange måter blitt presset ut og erstattet med kuratorer og andre tilsatte i formidlingsinstitusjoner og offentlige virksomheter. Det er med andre ord, fremdeles nok av oppgaver for NNBK å jobbe med.

 

Lars Erik Karlsen 20.01.2021

*****

I 15 år har NNBK vært en del av arbeidsdagen min.
1993-95 var jeg styremedlem, i 2006 leder, 2007- 2009 styremedlem, og 2010 - 2019 kasserer utenfor styret. 

 

I år, 2021, skal årsmøte for første gang gjennomføres digitalt, pga faren for smitte av covid-19. Det er rart. Årsmøte/ene er arenaen som samler mange nordnorske kunstnerne fra fjern og nær til et felles fysisk samvær på ulike steder i landsdelen og i utlandet. Et nordnorsk fenomen som kunstnerorganisasjoner sørpå misunner oss. Personlig har jeg hatt stor glede av samværene med gode kollegaer.

 

Det er mye som har skjedd i NNBK på 50 år. Jeg vil kun kommentere noen hendinger i min ledertid og litt etter. I 2006 kjempa vi for å beholde Nordnorsk kulturråd sammen med en rekke andre organisasjoner i landsdelen. Selv om Finnmark og Troms fylkeskommuner var på vår side, tapte vi kampen. Dette førte mellom anna til at NNBK fikk mindre driftstilskudd til å drive fagpolitiske arbeid.

 

I 2006 fokuserte styret på økonomien i organisasjonen. Regnskapet til NNBK ble gjort på NNKS og styrene hadde liten innsikt og oversikt over egen økonomi. Regnskapet ble nå flyttet til Økonor AS, Svolvær, og Tove Stendal ble vår kontakt.  Etter mal laget av Peter Rust NKNN, fikk vi god oversikt over inn og utbetalinger. Med andre ord et godt grunnlag for å lage reelle budsjetter og revideringer. Det viste seg at NNBK hadde betydelig gjeld til NNKS. Og en nedbetalingsplan ble lagt. Etter noen år med promte betaling, ble gjelden slettet.

I min tid som kasserer utenfor styret, vil jeg skryte av dyktige ledere og styrer og takke for samarbeidet. 

Da jeg første gang ble valgt inn i styret, 1993, visste jeg ingenting om styrearbeid. Møtene ble lange, kompliserte og referatene en hel bok. I dag får alle tillitsvalgte styrekurs og det viser seg i godt styrearbeid.

 

Kjære Nord-Norske Bildende Kunstnere, gratulerer med 50 år og lykke til med de neste.

 

Helsing Sigfrid Hernes

*****

Fra Danmark til Nord-Norge

Jeg flyttet til Nordland i 1982, etter 18 år i Danmark. Der utdannet jeg meg, først i tekstil, så pedagogikk i København. Jeg var medlem av Fynske kunsthåndværkere, og aktiv i organisasjonsarbeid. Da jeg ankom Nordland, fikk jeg først kontakt med Lisbeth Dahlløf, som orienterte om kunstnersentret og NNBK, som jeg ble medlem av. Etter avisoppslag kontaktet Per Adde meg, og foreslo meg som sekretær i NNBK, hvor jeg ble valgt inn året etter. Etter et par år i styret ble jeg valgt inn i RSU, og deretter i kontrollutvalget. I årene –87 og –88 ble jeg valgt som leder i styret. Disse årene var veldig lærerike for meg, for det første ble jeg kjent med mange av medlemmene, og det ble menge reiser i landsdelen. Jeg skulle forhandle med de tre fylkene og Festspillene i Nord-Norge (FINN.) Jeg deltok på konferanser, og ble valgt i BKS, for hele landet. Jeg satt i stipendkomiteen og utsmykkingsrådet.

Evelyn Scobie, Bodø februar 2021

*****

35 år i organisasjonen fra 1985 – 2020

Like etter at jeg ble medlem i Nord-Norske Bildende Kunstnere ble jeg valgt inn som vara i styret i 1985. Jeg syntes det var veldig spennende, og selveste veteranen Idar Ingebrigtsen, som var en av grunnleggerne av foreningen vår, var styreleder. Kåre Kivijãrvi var også med i styret, så møtene bar absolutt preg av sterke personligheter. Billedhoggeren Gunn Harbitz og grafikeren Terje Delsett representerte de unge, men det var aldri tvil om hvem som hadde ledelsen. Den legendariske kunstfotografen frisket opp møtene med historier fra Kypros og Grønland, så jeg fikk et godt førsteinntrykk av det nordnorske internasjonale kunstmiljøet.

Det skulle bli en bratt læringskurve, for allerede året etter overtok jeg ledervervet i NNBK. Arvid Sveen, som hadde fartstid fra landsstyret i Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon NBFO, var heldigvis nestleder og mentor, Terje Delsett fortsatte i styret, mens maleren Svein Arild Berntsen kom også inn som nytt styremedlem. Det ble et veldig aktivt år, men vi hadde det utrolig artig sammen, og vi fikk gjennomslag på landsmøtet for flere distriktspolitiske krav.

 

Blant annet fikk vi vedtatt fraktstøtte for å sende inn verk til stipendutstillingen, for lysbildejuryering ville vi ikke høre snakk om! Jeg vet ikke om det hjalp at jeg var høggravid på talerstolen på Landsmøtet, men det var iallfall stor velvilje for våre forslag! Jeg husker den sommeren i 1987 var full av optimisme, før mitt styreengasjement brått tok slutt. Jeg fikk barn i august, og da jeg tenkte han var stor nok til å reise med meg på møter. I desember hadde vi et felles styremøte i Tromsø med kunsthåndverkerne NKNN. Det var et godt møte, hos lederen Hilde Hauan Johnsen med vyer om økt samarbeid mellom organisasjonene. Men på vei hjem fra Tromsø – på flyet til Lofoten den 11. desember rammet katastrofen meg og den lille gutten døde plutselig på turen.

 

Naturligvis slutta jeg i styret etter den traumatiske opplevelsen, og det gikk lenge før jeg kom meg. Vi flytta til og med sørover i to år, men reiste hjem til Nord-Norge igjen. Da var det andre ting som opptok meg. Et nytt barn og en ny jobb på Lofoten Barnekunstskole. Gjennom arbeidet på  kunstskolen og kontakten med andre kunstnere fra hele landet, bl. a. Eirik Bruvik, som ledet kunstskolen i Gudbrandsdalen, ble jeg inspirert til å starte en landsomfattende organisasjon for å styrke kunstundervisningen for barn “Norsk Kunstskoleråd.” I 5 år var jeg styreleder for organisasjonen, som fikk driftsstøtte fra Kulturdepartementet. Vi oppnådde bedre vilkår for faget og kunstlærerne, og fusjonerte med musikkskolenes organisasjon til Norsk Kulturskoleråd i 2000.

 

Da først var jeg var klar for et nytt verv i fagorganisasjonen, i sentralstyret for Norske Billedkunstnere (NBK).

 

Det var en brytningstid i organisasjonen sentralt da jeg datt ut av NNBK-styret, for det eksisterte to parallelle organisasjoner, der den ene, BKS, skulle ta seg av de kunstfaglige sakene som Høstutstillingen og Den nasjonale jury, mens NBFO bare hadde mandat til å arbeide for praktiske og velferdsmessige saker, slik som distriktspolitikk og økonomi.
 

I 1988 ble begge organisasjonene oppløst og den nye organisasjonen Norske Billedkunstnere ble etablert i 1989.

Selv om NBK allerede hadde eksistert i 10 år var det ennå turbulent da jeg kom inn i sentralstyret, der sentrum/periferi-aksen og motstand mot reformer var tydelig – med Oddvar Løkse som styreleder og Anders Eiebakke som redaktør i det nye fagbladet “Billedkunst.” Det gikk over i en ny fase da  Arne Nøst tok over som styreleder. Vi hadde et bra samarbeid og alle ville sitte i to perioder!

 

Saken om en egen forsikringsordning for kunstnerne ble påbegynt- en sak som det skulle ta 15 år å lande! Vi tok også opp behovet for flere atelierer for kunstnere og jeg organiserte “Atelierundersøkelsen” for å kartlegge ateliersituasjonen for billedkunstnerne i hele landet. Etterpå kom det flere nye initiativ for å få til fellesverksteder, blant annet i Lofoten, der jeg ble styreleder for Kunstkvarteret Lofoten.

 

Fire år i sentralstyret var nok, for da var tida inne til nye engasjementer, i Tanzania først. Jeg ble valgt til styremedlem i Kulturfondet deres sammen med 9  tanzanianere. Jeg representerte de europeiske donorlandene, og oppgavene våre var å støtte kunst/kultur-prosjekter og dele ut priser til dyktige aktører. Det var veldig interessant, og styreerfaringen fra Norge kom godt med.

 

Først i 2010 gjorde jeg comeback i NNBK styret, først som vara, til slutt som leder igjen i 2013.

Da gjorde vi direkte framstøt for å forbedre stipendutdelingene, ved å gå sammen med flere distriktsorganisasjoner for å kreve større rettferdighet. Vi oppnådde aldri noen direkte geografisk kvotering, men det foregikk en bevisstgjøring som resulterte i at det ble en større oppmerksomhet rundt saken og dermed en bedre fordeling av midlene.

 

I min siste styreperiode var jeg spesielt opptatt av å få flere unge medlemmer i organisasjonen, for det var ingen automatikk i at de nyutdannede kunstnerne fant det nødvendig å  organisere seg. Gjennom direkte markedsføring av NNBK på kunstakademiene bedret situasjonen seg, og de unge kunstnerne  representerer en viktig vitalisering av NNBK.

Profesjonaliseringen av styrearbeidet har også vært prioritert, og dagens styre fungerer fantastisk. De greidde å få tilbake Festspillene i Nord-Norge som vår arena igjen i 2019, og programmet for 50-årsjubileet er veldig ambisiøst.

 

Jeg er takknemlig for å være med i en fagorganisasjon som ivaretar medlemmene og jobber ideelt for kunstens plass i samfunnet.

 

Vebjørg Hagene Thoe, februar 2021

*****

Oversikt over viktige saker styret jobbet med i årene 2002 - 2004

Fritt etter hukommelsen, med hjelp fra noen historiske referat og avisartikler

Ført i «pennen» av Grete Andrea Kvaal og Eva Bakkeslett, Tromsø 12.02.21

 

Når vi konstituerte oss ble styret enige om å konsentrere oss om synliggjøring av billedkunstnerne i Nordnorge. Det hadde lenge vært en favorisering av kunstnere som ikke bodde i landsdelen til større utstillinger (FINN o.l.), utsmykkinger, Skulpturlandskap m.m. Vi følte oss forbigått og ville bruke tid å krefter på å løfte Nordnorsk samtidskunst og rekruttere unge kunstnere til NNKB der gjennomsnittsalderen var begynt å bli ganske høy. 

 

Ekstern synliggjøring

CD ble produsert med billedpresentasjon av medlemmene i NNBK. Infofolder, delt ut til medlemmer, og på ulike møter og konferanser. Hjemmeside en forsiktig oppstart, forhold til media, avis og NRK. Hadde ei offensiv tilnærming, deltok i flere intervju. Kunstnersamtaler med to kunstnere i tilknytning til årsmøtet i Tromsø, 2005, åpent for publikum.

 

Intern synliggjøring

0- punkt ble innført i forkant av hvert styremøte. Her delte vi vår egen kunst med hverandre, før vi startet med styresakene. Dette som en inspirasjon og påminner om hva som faktisk ligger til grunn for organisasjonen. 

Lysbilder av kunst fra medlemmer i NNBK ble vist, under årsmøtet i Harstad, 2004.

 

Rekruttering av nyutdannede kunstnere

Utformet informasjonsbrev til unge kunstnere der vi informerte om NNBK sitt arbeid, kontakt med kunsthøyskoler for å rekruttere nyutdannede medlemmer.

 

Økonomi

Intern økonomi - Etter flere år med underskudd overtok vi et regnskap og en økonomi som trengtes å ryddes opp i.

Sikre/økte stipend - i forhold til fylkene. Vi hadde flere møter i alle fylkene. Satser for ulike oppdrag, spesielt til DKS,

 

Kunstpolitisk arbeid

Utsmykking av offentlige bygg. RSU, regionalt samarbeidsutvalg. Ble senere nedlagt,

Innkjøpskomiteen på Nordnorsk Kunstmuseum, jobbet aktivt mot nedleggelse. Ble senere nedlagt.

 

Samarbeid

Kunsthåndverkere i Nord-Norge, Nordnorsk Kulturråd, Festspillene i Nord-Norge, Norsk kulturskoleråd

Kunst I Nordland.

 

Styret hadde møter med Nfk (Nordland fylkeskommune) og KIN for å forbedre samarbeidet etter flere års vanskelig kommunikasjon med Nfk, der mye fokus og midler gikk til kunstnere utenfra og lite til å støtte og vise kunstnere i landsdelen.

 

Kultur og næring 

Påbegynte ressurskartlegging av kunstnere som ressurser i nordnorske lokalmiljø. Denne ble brukt som grunnlag til seminaret på årsmøtet i Bodø. Styret tok initiativ til møte for å utvikle samarbeid med Innovasjon Norge, Bodø. 2004

Kultur og næring var tema på seminar årsmøtet i Tromsø 2005.

*****

Jeg og NNBK

 

I år feirer NNBK 50 år som organisasjon for nordnorske billedkunstnere,

og i år kan jeg feire å ha bodd i Troms og Finnmark i like mange 50 år.

 

Jeg flytta fra Trondheim til Vadsø og Nord-Norge i 1971. Jeg er født og oppvokst midt i søring-land, i Lismarka, nabobygda til Åsmarka der kjerringa var hest i Alf Prøysens vise «Du skal få en dag i mårra». I Trondheim ble jeg arkitekt, et spennende yrke med god lønn. Å bli billedkunstner var det knapt mulig å tenke seg i mitt småbrukerliv i nordre del av Ringsaker. Så jeg kom til Vadsø og Finnmark som nybakt arkitekt. I Finnmark møtte jeg Fylkesmannen  som var min sjef, og som etter hvert erklærte: «Du er som poteten, du kan brukes til alt». Deretter møtte jeg «fattige folk og dårlige hus i Indre Finnmark», som var min jobb i «Boligtiltakene for Indre Finnmark». Så møtte jeg mange hyggelige finnmarkinger, som av lang søring-erfaring antok at vårt opphold nordpå ville bli av heller begrenset varighet. Og etter hvert møtte jeg NNBK med alle sine fargerike medlemmer. Jeg fortsatte å tegne og fotografere som jeg hadde gjort som student i Trondheim, og hadde min første utstilling nordpå i Vadsø i 1974.

 

I juni 1971 ble det som kjent arrangert et kunstnerseminar i Lofoten, og dagen etter et stiftelsesmøte der NNBK ble stifta. Jeg for min del kom nygift seilende med flyttelass på nordgående hurtigrute to måneder seinere, helt uvitende om hendelsene i Lofoten. For å få NNBK i gang ble alle som deltok på dette stiftelsesmøtet automatisk medlem av den nye organisasjonen. Jeg hadde ingen kunstutdanning ut over det som arkitektstudiet inkluderte, og et grafikk-kurs på Kunstskolen i Trondheim. Jeg tenkte heller ikke på meg sjøl som billedkunstner, men jeg fikk etter hvert mye lyst til å være med. Alle som ville være medlem, men som ikke var på stiftelsesmøtet måtte derfor dokumentere sin kunstneriske virksomhet. Jeg sendte en søknad og leverte noen arbeider, uten å huske hva, til vurdering av NNBK´s jury, og ble på den måten medlem, sannsynligvis i 1973. I 1978 sa jeg opp og hoppet av Fylkeskommunen. Hvordan jeg turte vet jeg ikke sikkert, men kanskje hadde Fylkesmannens sammenlikning med meg og poteten en positiv påvirkning? I sum har jeg nå vært rimelig trofast NNBK-fan i nesten 50 år. 

 

I 1974 var den store norske «Kunstneraksjonen 74» med tre-punktskravene om vederlag for bruk av kunst, økt bruk av kunst, og garantert minsteinntekt for alle yrkesaktive. I følge årsmeldinger ble jeg valgt inn som styremedlem dette året. Etterpå var jeg styre- eller varamedlem i 1975, 76, 77, 82, 83, 84, 86, 87, 88 og fra 1999 til 2001. Medlem av kontrollutvalget har jeg også vært. Til slutt var jeg innom NNBK´s jury fra 2001 til 2003. Jeg fikk også oppleve på nært hold at NBK oppstod i den form vi nå kjenner. Jeg satt i Sentralstyret for NBFO, Norske billedkunstneres fagorganisasjon fra 1986 til 1988 og fortsatte som representant for distriktsorganisasjonene i det første sentralstyret i NBK da NBFO slo seg sammen med BKS, Billedkunstfaglig sentralorganisasjon i 1988 og ble NBK. Etter å ha vært i Stipendkomiteen samme år og i NBK-styret til 1991 dro jeg mett hjem til Finnmark og kom ikke tilbake i sentrale verv. 

 

Jeg er ikke veldig glad i møter, jeg synes møter er litt skummelt, så jeg var mer nervøs enn møtekåt. Men NNBK var en liten organisasjon med mange verv og roller som skulle fylles og oppgaver som måtte gjøres. Mange har helt sikkert tilsvarende og lengre merittlister som trofaste tjenere i NNBK. Alle som stakk hodet opp ble fort tildelt en rolle i styre og stell da det alltid var behov for tillitsvalgte. Jeg deltok i fagpolitisk arbeid fordi det var nødvendig, men når helt sant skal sies så likte jeg pausene bedre enn møtene, i hvert fall møter med mange deltagere i store møterom. Samarbeidsavtaler med fylkeskommuner, kulturinstitusjoner, kunst-foreninger og andre naturlige og unaturlige samarbeidspartnere i landsdelen skulle forhandles fram. Allianser med andre distriktsorganisasjoner skulle fremforhandles, og kamper med sentralstyret i Oslo skulle kjempes, alt til nordnorske billedkunstneres glede!

 

I ettertid kan vi mimre om gamle dagers årsmøter, den gang da møtene noen ganger kunne oppleves som verbale eksplosjoner og ukontrollerte utblåsinger. Vi var nok en broket forsamling. Noen hisset oss opp, andre roet oss ned, og noen var mest tause. I begynnelsen var sakslister og dagsorden kanskje ikke vurdert som det viktigste. Spontaniteten hersket framfor møtedisiplin, og noen hadde så mye på hjertet at det grenset til møteplageri sjøl om hensikten var den aller beste. Og som regel ble det bra til slutt. Engasjement og iver ble kanalisert i gode vedtak, overkjørte sakslister til tross. I begynnelsen var også ølet. Ølkassene var plassert under trappa i møterommet på Kunstnerhuset på Svinøya, til å la seg friste av eller bare se på. Dette kunne stille tørsten, styrke debatt-lysten og stimulere til kreative innspill så lenge det varte. Som møteleder, som jeg var noen ganger, ble utfordringen kanskje å lede og styre nok til at vedtak kunne fattes, uten å hindre debatt og blomstrende støyende kreativitet. Samtidig, en tanke så lenge etterpå: Kan vi ha mistet noe? Er vi blitt for siviliserte? Er møtene og debattene blitt for disiplinerte? 

 

Årsmøtene var viktige, kanskje viktigere da enn nå. Men om sakene var viktige, så var møtenes sosiale og parallelle liv kanskje enda viktigere. Etter siste punkt på dagens dagsorden hastet vi til forspill på røyklagte hotellrom eller i campinghytter, før de store middagene og etterspillene i seine eller tidlige timer. Det krevde sin kvinne og mann å skulle stille våken og møteklar i et flombelyst møterom dagen derpå. Fester og diskusjoner kunne bli så intense i de alt for korte nettene, at en av våre utmerkede og engasjerte formenn så seg nødt til å vandre korridorene på langs og tvers og banke på dører for at møtet dagen derpå skulle bli beslutningsdyktig. Samtidig var dette ofte eneste gangen vi møttes i året, og tida måtte brukes godt! Sove kunne vi gjøre seinere på hvert vårt nes. Jeg husker en hjemreise. Vi var fire menn i salongen på nordgående. Dempet samtale, debattene var over, bare vi og hver vår øl. Nå er de tre andre borte, bare jeg er igjen.

 

Slik gikk nå åran.

 

NNBK er sine medlemmer. Både møter og arbeid er nødvendigvis forskjellig med 174 medlemmer nå enn med 23 i 1971. Jeg skal ikke falle for nostalgisk fristelse om at noe som helst var bedre før, for nybrottsarbeid er spennende uansett når det skjer. Jeg kjenner meg heldig og priviligert som ramla eller heller snubla inn i dette spennende fellesskapet på et tidspunkt da mye var i støpeskjeen, og alt eller ingenting kunne skje. At noen i dag opplever mer dekkede bord enn for 50 år siden er bare lutter stas, Og nye bord skal dekkes. Avstanden mellom våre nes ble også kortere som følge av NNBK´s blotte eksistens. Nye vennskap blomstret, flere ble kjent med enda flere, fellesskapet ble sterkere og vi ble trolig litt færre alenegående ensomme ulver? I 1980 vant jeg konkurranse om logo for NNBK, som fortsatt seiler på nordnorsk hav etter 40 år. Det er summen av alle disse opplevelsene, hendelsene, dagsordnene, sakslistene, utstillingene, menneskene og jeg vet ikke hva som gjør NNBK til en viktig del av meg. Og med tanke på framtida: Det mangler neppe på bastioner og rettigheter som kontinuerlig må forsvares, og nytt nybrotts-arbeid og nye kamper som må kjempes.

 

Gratulerer med dagen,   

fra Arvid Sveen, mars 2021

*****

© 2021 Nord-Norske Bildende Kunstnere / NNBK​